Hvorfor sier alle «PR» når de mener «publisitet»?

PR er nemlig mye mer enn publisitet (les: medieomtale). Det er et strategisk relasjonsfag, som taktisk og operativt gjennomføres med kommunikasjon overfor selskapets eksterne og interne interessenter (eller «stakeholders» om du absolutt må).

Publisitet er bare én av disiplinene under PR-paraplyen. Så hvorfor denne konstante feilbruken av «PR»-begrepet?

Jeg ropte i skogen etter svar, og hørte en digital ugle tute: «totum pro parte», «totum pro parte». Hadde aldri hørt om det før, men det er altså et språklig fenomen, som handler om at vi bruker navnet på helheten for å beskrive en del av den.

I praksis er jo publisiteten den delen av PR-helheten som folk flest ser. Alt det andre som de facto er PR – strategiarbeid, posisjonering, interessentanalyser, budskapsutvikling, omdømmearbeid, relasjonsbygging, issues management, og så videre – er usynlig for publikum.

Slik har det helhetlige PR-begrepet blitt hverdagsspråk for «å komme i media». Kanskje ikke så rart. PR er kort og intuitivt. Publisitet er mer teknisk, mindre brukt og oppleves som et fagord.

Når byråer selger publisitet som PR, og medier snakker om «PR-stunt», befester det selvsagt denne begrepsforståelsen. Dermed velger folk minste motstands vei. Også jeg selv, i mange sammenhenger. Det blir naturlig å kalle publisitet for PR – selv når det faglig sett er en snever del av det.

Har dette så mye å si? Neida. Men samtidig: det er greit å være bevisst på begrepsbruken i eget fag.